Om fugler
Det hele begynte da Saritha fant ut at hun savnet Tito, en undulat som moren hennes hadde for mange, mange år siden. Før jeg visste ordet av det, hadde vi et bur med to undulater i stua vår. Jeg sa det var helt i orden så lenge jeg kunne gjøre det helt klart at det var ikke mine fugler, det var Sarithas. Hun skulle ta alt ansvaret. Hun skulle gi dem mat og skifte på dem. Og jeg skulle få lov til å kjefte når de bråker.
Merkelig nok tok det ikke lang tid før jeg ble helt betatt av disse små, nusselige pipsene, og så snart Saritha prøvde å fôre dem, dyttet jeg henne vekk og gjorde det selv. Desverre døde disse undulatene alt for tidlig, men vi fikk fort en ny pips. Aladdin, vår herlige, grønne rakkerunge er i dag i full vigør.
Det ble kjedelig for Aladdin å være den eneste i familien med vinger. Vi ble derfor enige om å dra på dyrebutikken og kjøpe en jentevenn til ham. Det viste seg å være vanskelig. Plutselig hadde vi et mye større bur med tre undulater i. Papaya og Hellas hadde ankommet.
For ikke lenge siden flyttet det en ny fuglefamilie inn i leiligheta vår. Familien består av pappa Pelle, mamma Kiwi, sønn Matias og datter Ananas. Det er fire herlige nymfeparakitter. Det er ingen tvil om at det er liv å røre i kjelleren vår. Og det er heller ingen tvil om at både Saritha og jeg er helt fuglebetatt!
Det nyeste familiemedlemmet er Rambo, en nydelig, liten dvergpappegøye. Jeg vil understreke at Rambo ikke er oppkalt etter Sylvester Stallone, men at det er en forkortelse for Rambutan.
Ingen kommentarer ennå. Ikke vær redd for å skrive den første.