En ung manns logg over livet

Mor, far og sønn Larsen/Tvervik dro på ferie til Sverige forrige torsdag. Det syntes Saritha og jeg var skikkelig urettferdig. Vi bestemte oss derfor for å følge etter og invadere mammas ferie. Vi satte kursen mot Sverige torsdags kveld og ankom Arvidsjaur rundt klokken ett natt til fredag. Her overnattet vi i telt midt i skogen. Jeg hater svenske mygg.

Morgenen etter spiste vi frokost på en koselig kafé før vi dro på hotell Lapponia for å finne familien Larsen/Tvervik. Sammen kjørte vi til Skellefteå hvor vi snyltet til oss lunsj. Deretter dro vi sammen til Byske. Her hadde familien Larsen/Tvervik planer om å være noen netter. Siden Byske er en fin plass, ble Saritha og jeg også værende der. Men etter to netter gikk vi lei.

Flott strandvær i Byske

Vi forlot familien Larsen/Tvervik i Byske og satte kursen sørover mot Umeå. Her tok vi ferge til Vaasa. Fergen brukte fire og en halv time på å frakte oss fra Umeå til Vaasa. Det kostet Saritha, meg og Passaten 1850 svenske kroner. La meg raskt regne ut at det koster 6,85 kroner per minutt å reise med Vaasafergen. Selv om vi synes det er en horribelt høy pris over Bottnviken, koster faktisk ferga til Kjerringøy litt over 8 kroner per minutt.

Wasalandias maskott

I Vaasa hadde Saritha ordnet oss et flott hotellrom i to netter. Den ene av dagene brukte vi i fornøyelsesparken Wasalandia, den andre vaset vi bare rundt (haha). Etter endt Vaasaferie satte vi kursen nordover mot Tornio, Haparanda og Ikea.

Det er ganske langt å kjøre fra Vaasa til Tornio. Vi stoppet derfor i Raahe og overnattet i telt på en campingplass. Jeg hater finske mygg. Dagen etter kom vi oss relativt kjapt opp til Ikea. Etter endt handling og lunsjing kom vi oss også relativt kjapt sørover til Piteå. Her ventet familien Larsen/Tvervik og familien Tvervik/Furnes på oss. I Piteå bodde vi også i telt. Jeg hater svenske mygg. Tante Stine bestemte at vi skulle på asiatisk buffét og 80-talls-show den siste kvelden. Det var en god idé som innebar god mat, mye drikke og svensk puddelrock.
Vis større kart

Tordenvær i Arjeplog

Etter å ha kjørt bil i ei hel uke dro vi fra Piteå til Arjeplog. Her overnattet vi på Kraja sammen med mor og far. Kvelden kom med mørke skyer, lyn og torden. Vi hadde heldigvis kortstokk slik at vi kunne knuse Harry i Mattis.

Åtte dager på veien/i telt/i hytte/til sjøs/på hotell/på 80-talls-show tar på. Vi har hatt en super ferie. Det er knall å være 22 år å ikke trenge å planlegge noen ting før man ferierer. Allikevel lever klisjéordtaket videre: Borte bra men hjemme best.

Flere bilder fra ferien finnes her.

Vi dro på oss vinterklærne og gikk ut etter en deilig kveldsmat. Det hadde snødd tett hele dagen, og selv om klokka hadde passert midnatt, var det lyst nok ute. Det snødde fortsatt, dog ikke så tett som tidligere. Men nok til at det gikk an å nyte følelsen av snøfnugg på nesetippen.

Slik gikk vi der, hånd i hånd og nøt den roen det er å gå tur gjennom gatene midt på natten. Når ingen biler bråker og tuter. Ingen andre mennesker stresser rundt. Bare hun og jeg, gatelyktene og snøfnuggene på nesa.

Så trøtt var jeg, at jeg nesten kunne sovnet mens jeg krysset gaten. Men selv om jeg visste at det skulle bli godt å krype under dyna, kunne jeg ikke annet enn å tenke på hvor godt det er å gå slik, hånd i hånd. Bare hun og jeg, gatelyktene og snøfnuggene på nesa.

Helt tause var vi ikke. Mens vi gikk pratet vi både om øvestruktur, korpssamarbeid og slektsforskerkafé. Men samtalene var ikke målet med turen. Målet var å nyte den rolige natten. Bare hun og jeg, gatelyktene og snøfnuggene på nesa.

En slik natevandring får meg til å tenke på et dikt av Herman Wildenvey, som jeg første gang fikk høre av tante Ingrid, “Februardialog”:

De er to.
- Hva er det for måned vi har?
- Du vet det jo.
- Februar?
- Den er morsom og kort.
- Og så bar.
- Ja, den er ikke rar uten sne og sport.

Holmenkollen til trikks.
Hun er ung og lys og fiks.
Og han er all right:
En Sportsmann’s Delight.

- Nei se!
- Jeg ser.
- Det er sne.
- Det sner.
Det blir ikke sagt mer.

Hvor det er godt å gå
og tie en stund
mens snestjerner lette, små,
smelter mot kinn og munn.

De eier en kveld
som en fin pastell:
En fjord.
Åser og fjell,
og sti
og de…
Og ikke et ord.

Betagende stilt overalt.
På veien har nysneen falt.
Han ser deres skritt,
hennes og sine.
Hennes så fine
merkes på veien så vidt.

Hun stanset og sa:
- Elsker du meg?
- Ja.
Men elsker du meg?
- Nei.
- Takk skal du ha.

Fremdeles så godt å gå
og tie en stund,
og se på hinannen på skrå.
Mens snestjerner lette, små,
smelter mot kinn og munn.

De går og går.
- Er det skuddår i år?
- Underskudd-år.
- Får!

Der kom det skjebnesvangre!
Men hun skulle nok få det igjen.
Hun skulle ved gud få angre
så spotsk en replikk som den!
Han prøvde i flere sjangre,
men munnen er ingen penn.

Da var det hun sa:
- Elsker du meg?
- Nei.
- Du sa ja i sta.
- Og du sa nei!
- Jeg mente ja.
Jeg elsker deg!

Det var ingen tvil.
Det var slik hun var.
Hun narret april
i februar.